må man også ta sjansen på å mislykkes. Hvorfor er det så enkelt å gi slike råd til andre, og så vanskelig å etterfølge dem selv? Vi vil liksom være perfekte hele tiden, men hvordan skal jeg lære noe nytt, dersom jeg ikke tar sjansen på å gå på trynet? For et år siden var jeg helt overbevist om at jeg ikke kunne strikke pent. I beste fall kunne jeg strikke meg et skjerf... Og så fikk jeg plutselig lyst til å prøve meg. Det går jo faktisk riktig bra.
Det kan høres ut som en bagatell, og er det sikkert også. Men for meg har det vært viktig å ta den lille utfordringen. Det neste var at jeg trodde at sokker var alt for vanskelig for meg å få til. Nå er jeg faktisk litt stolt av noen av sokkene mine, men ikke minst stolt av at jeg har gjennomført flere par. Det var faktisk mamma som spurte meg i begynnelsen av januar om jeg ikke kunne strikke noen sokker til nevøer og nieser. Hun syntes sikkert jeg begynte å få en rikelig mengde med skjerf og luer... Ni par senere, må jeg jo bare innse at jeg klarte det :)..
Joda, dette er enkle små eksempler, men de som kjenner meg godt, vet at det er en del andre tanker i hodet mitt, som er hakket mer skremmende. Gir hakket større utrygghet. Akkurat nå er jeg nesten livredd for forespørselen om spesielle sokker fra Heidi og Lise. Jeg SKAL klare det, men ikke nødvendigvis på noen få dager. Mens jeg gjennomfører de mer standardiserte parene til nevøer og nieser, sitter jeg og tenker ut hva jeg kan gjøre med prosjekt snodige/morsomme sokker...
Så, mens jeg fortsetter å strikke sokker, standard kjedelige eller mer spesielle, kan jeg jo bruke litt tid på å tenke på hva jeg vil bli når jeg blir stor....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar