I natt skrev jeg om hvordan det er å ikke helt vite hva man skal si... Det er heldigvis ikke selvopplevd å ha venner som trekker seg unna når ting er vanskelig. Så, i dag vil jeg skrive litt om vennene mine!
Jeg er utrolig priviligert. Jeg har noen venner, som er glade i akkurat meg, akkurat slik jeg er. Det er til de grader gjensidig. Joda, vi ser feil og svakheter hos hverandre. Alle har dem, men likevel, vennskapet og respekten er der fremdeles.
I det siste har jeg hatt en del tunge dager. Sorg er vondt og vanskelig. Desto viktigere er det å kjenne at vennene mine er der for meg. Jeg kan ringe dem, etter en tøff halv dag på jobb, og spørre om de vil gå tur med meg. Når jeg da får et "Ja, selvfølgelig" til svar, så betyr det utrolig mye for meg. Jeg har ikke vært så lystig selskap i det siste. Likevel sitter vennene mine og lar meg prate. De lytter, de blir sikkert litt oppgitt over at jeg tar opp de samme vonde tankene om og om igjen, men de lar meg få lov til å si det, likevel. De er der for meg. Jeg vet ikke om jeg fortjener det, men du verden så glad jeg er for at de er akkurat slik.
Vennene mine er der i glede, men de er også der for meg i vonde stunder. Så, om jeg ikke har sagt det til dere i det siste: jeg er glad i dere, og jeg setter pris på dere. Dere har hjulpet meg mer de siste månedene enn dere kan forstå.
Så, kjære venner: TUSEN TAKK :)
:)
SvarSlett