Powered By Blogger

Totalt antall sidevisninger

tirsdag 22. mars 2011

"Jeg vet ikke hva jeg skal si..."

Vi har alle vært i situasjonen da vi så gjerne skulle funnet noen gode ord å si til andre. Noen ord som kan gjøre dagen enklere å komme igjennom. Noen ord som kan trøste, eller gi mening. De fleste av oss kommer sørgelig til kort. Noen ganger FINNES det ikke ord. Det er for brutalt, det som har skjedd. Man vet ikke helt om man kan såre med det man ønsker å si. Er redd for å legge stein til byrden.

Min personlige erfaring er at det spiller egentlig liten rolle hva folk sier i denne sammenhengen. Det viktigste er at folk tør møte opp. Tør se deg i øynene. Kanskje tør gi uttrykk for sin hjelpesløshet, men i det minste viser at man bryr seg nok til å være der. Av og til er det vanskelige samtaler man ikke kan unngå, men å utsette dem gjør sjelden saken noe enklere. Oftest er det ikke så mye man trenger å si i det hele tatt. Kanskje en klem er nok.

Så, dagens oppfordring måtte være til dem som, av forskjellige årsaker, har unngått å ta kontakt med venner fordi man er redd for å si noe feil: Ta kontakt. Ring, stikk innom. Den eneste feilen man antakelig kan gjøre, er å unngå venner i en vanskelig situasjon. Om du er redd for å gråte, så husk at det uansett er bedre å dele tårene med en venn, enn det er å gråte alene.

De færreste av oss har talegavene til Platon. Svært få har bevingede ord og sitater på tungespissen når situasjonen er vanskelig. De færreste viser sin intellektuelle kapasitet under stress. Dette betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan være en støtte.

Ha en riktig god kveld, og en flott dag i morgen. En liten lekse skal du få av meg denne gangen: Gjør MINST to ting i løpet av dagen, bare fordi det gir glede.

2 kommentarer:

  1. så stille sitter vi
    at tankene har ikke født sine ord
    vi kniper igjen og tenker
    ikke klart nok

    til å kjenne

    oss selv

    det er livets fortrengte lære
    og det vi ikke vil si

    aldri fordi

    men kanskje på grunn av
    at vi ikke kan forstå
    hverandre
    uten å bli involvert

    i smerten



    (klem fra Lise)

    SvarSlett
  2. Takk Lise, for et nydelig dikt.
    Selv har jeg vært veldig priviligert i det siste, og hatt venner som har stilt opp. Men, som alle andre har jeg vært i situasjonen der jeg har hatt vanskelig for å finne ord, og jeg kjenner flere som har opplevd dette at andre mennesker ikke har villet ta kontakt, eller ikke turt.

    Jeg tror ikke det er fordi vi ikke ønsker, men fordi mange er så redde for å si noe galt. Eller at man er redd for at, som du sier i diktet, å involvere seg i smerten skal bli for tungt.

    Ja, det er vanskelig å involvere seg i smerten til andre, det gjør vondt, men ikke halvparten så vondt som det gjør å miste et vennskap eller å sitte igjen med følelsen av at man ikke gjorde noe når en venn trengte deg.

    SvarSlett